Lyrisk dikning er en av de tre skjønnlitterære hovedsjangerne. Kjennetegn er at diktet har stor betydning, og mye bruk av visuelle virkemiddel og rim, men kan også benytte seg av frie vers uten tydelig rytme og rim. I dette inlegget skal jeg ta for meg de viktigeste punktene om lyrisk dikting. Samt vise til kjente og ikke fullt så kjente lyriske dikt.
Konsentrasjon
*
Teksten i lyrikk er konsentrert å det er kun de viktigste orda som har fått lov til å være med i diktet. Ofte lager skribentene en skisse over diktet og fjerner ord undervegs. På grunn av den konsentrerte form må leserne gå djupere inn i diktet for å forstå budskapet og handlinga.
I motsetning til episke og dramatiske tekster er lyriske tekster fokusert på et øyeblikk. Det er også ofte et mål for skribentene å få sagt mye med så få ord som mulig.
De korteste dikta må en lese opptil flere ganger, og kanskje langsomt. Målet kan være å få leseren til å oppdage noe nytt på en overraskende måte.
Det visuelle
*
Ved å sjå på en tekst kan en ofte sjå om det er en fortelling, artikkel eller dikt. I Vanlige prosa er linjene vanligvis skreve heilt ut. Typisk for dikt er mye bruk av linjeskift og små avsnitt. (kallast strofe i dikt)
Det grafiske oppsette er et viktig verkemiddel. Med korte linjer og linjeskift, oppstår det en slags pause i diket som skaper spenning. I det poetiske språket skal en kombinasjon av det visuelle og ord fange opp stemninga i diktet.
STROFE, AVSNITT og LINJEDELING
I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.
et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.
I dette diktet av Inger Hagerup kan vi se at det er to strofer med korte verselinjer og mye linjedeling.
I lyrikken kan alle strofene væra delt opp likt, og i samme mønster. Sanglyrikken er oftest komponert slik, da kallest de for avsnitt ikke strofe.
Som sagt påvirker linjedeling et dikt. Leseren stopper opp og leser langsomt. Ofte når dikt blir satt opp på denne måten kallest det for enjambement, det er når en verselinje ikke gjær meining aleine.
Det musikalske
*
Det er mange element som er viktig i lyrikken, noe av det viktigste er musikalitet. Lyrikk kan kallest for syngende tale. En effekt er rytme og rim, når den same rytmen skjer regelmessig oppstår det en takt. I dikt og rim som er ment for barn er det tatt høgde for mye takt. De fleste rim har lik takt gjennom hele rimet, og slik kan det væra lettere å huske det.
Takt i tekst er en veksling mellom trykktunge og trykklette stavinger. Eksempel er; elle melle, deg fortelle, skipet går ….
Når man leser opp et dikt eller rim på en måte som understreker takten, kaller en det å skandere. Det er ikke bare takten som styrer oss når vi leser opp dikt. Nøkkelorda er tunge ord som vi automatisk understreker.
Vi kan skille mellom takten som er en mekaniske gjentaking med same avstand mellom taktslaga (som i rimet ”elle melle”), og den varierte rytmen som oppstår når vi les opp dikt.
Selv om en ikke kanskje finn en fast takt i moderne dikt betyr det ikke at den inneheld rytme. De brukar musikalske klang og rytmeeffekter. Siden de moderne dikta ikke har en fast takt er det mulig å bruke en bestemt takt i visse områder for å få fram en spesiell effekt.
Musikken i er dikt er kontrollert av lyd og lydkombinasjon som blir gjentatt. Rytme skaper forventninger og binder teksten sammen. Når siste ord i første verselinje og siste ord i siste verselinje rimer kaller en det for fullrim. Når orda er plassert sist i verselinjen kalles det for enderim.
Eksempel på fullrim:
Ennå var hun ikkje riktig våken
Ennå husket hun det ikkje riktig
Men hun følte noe deilig viktig
Vente på seg som en sol bak tåken
Gjentakelse og kontrast
*
Ord og linjer som blir gjentatt med jevne mellomrom, skaper en spesiell rytme i en tekst:
”Eg går ikkje ut lenger, ei uro er komen over meg, og eg går ikkje ut(..)
Ei uro er komne over meg. Eg veit ikkje kva det er, men uroa verker i den
venstre armen, i fingrane.”
Fra Jon Fosse: Naustet
I dette romanutdraget skaper gjentakelsene en urolig rytme, og gir dermed et språklig uttrykk for uro. Prinsippet om ”gjentakelse med variasjon” er velkjent fra musikken, men dette er også et virkemiddel som er utnyttet i lyrikken, med gjentakelse av ord og linjer. Gjentakelsene kan understreke en mening, eller de kan gi uttrykk for en sinnsstemning.
På samme måte som gjentakelser kan understreke tematikken i et dikt, kan lam bruk av kontraster/motsetninger også gjøre dette. Forskjellige motiver og bilder kan bli satt opp mot hverandre, som f.eks liv mot død, natt mot dag, stor mot liten, eller før mot nå.
Eks:
”Forhen var han frisør og klippet godtfolks hår.
Det var ei nok. Nu han av alle huden flår.”
(”Frisøren der blev finansminister”, av Ludvig Holberg)
Poetiske bilder
*
Din far han vet det, når han er bedrøvet
Hvor lite det skal fingres ved en drøm,
Før linjene og rosene og løvet
Forvandler seg til fattig silkesøm -!
I denne strofen ser vi at ord som drøm, linjer, roser, løv og silkesøm blir brukt på en uvanlig måte. Dette er et poetisk bilde, i poetiske bilder leses ordene med en annen betydning enn den vanlige. Dermed skapes en ny betydning. De vanligste bildetypene er sammenlikning og metafor.
I en sammenlikning tilhører ikke sammenlikningsleddene det samme betydningsområdet, og ordet som står som en grensemarkør mellom de to områdene:
” Språket er hardt som gamle beksømstøvler” (”På fottøyet”, av Liv Lundeberg).
Her sammenliknes språk og beksømstøvler, det er ord som tilhører to forskjellige betydningsområder, men hva har de til felles? Hvilke egenskaper har beksømstøvlene som også språket kan ha?
I en metafor blir også egenskaper fra to forskjellige områder satt opp mot hverandre. Men i en metafor blir ikke ordet som eller lik brukt, de to betydningsområdene flyter over i hverandre og blir til ett. Vi får en sammensmeltning av egenskaper og ikke bare en sammenlikning.
I lyrikken er det viktig å skape nye og overraskende bilder, og ikke ta i bruk klisjeer.
I et dikt kan metaforen opptre i de særformene som vi kaller besjeling og personifikasjon.
- Å besjele er å gi sjel eller menneskelige egenskaper til konkrete, ikke-menneskeligeting, f. eks fenomener i naturen: ” Aftensolen smiler..” Alt som omgir oss, kan besjeles.
- Å personifisere er å levendegjøre noe som er abstrakt, f. eks en drøm: ” Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat. / Sleng lassoen din rundt hornene på den, / hal inn / og hiv den over ende.”(Kolbein Falkeid).
Poetiske bilder leses i overført betydning, også symbolet. Et symbol er et kulturbestemt bilde som vi legger samme overførte betydning i. F. eks har korset, ankeret og hjerte vært symbol på tro, håp og kjærlighet i mange hundre år. Symbolet er altså ikke originalt, slik metaforen er. Det er sammenhengen bildene blir brukt i, som avgjør om vi oppfatter dem som symboler eller ikke.
For å finne det symbolske i en tekst må vi studere hele teksten og ikke bare enkeltbilder.
***
Gategutt av Rudolf Nilsen
Jeg kom til verden i en murstensgård
og blev en gategutt.
Og ingen gategutt er født i går.
Han finner tidlig både skyteskår
og krutt.
Jeg har en sang, en liten enkel sang:
Jeg er en gategutt.
Og den har verget mig så mangen gang,
og ofte har den reist sig i sin klang
og skutt.
Den er min tross, den er min tro og drøm:
Jeg er en gategutt.
Og den er hatets sang, en elv i strøm,
og kjærlighetens vise, ung og øm,
til lutt.
Virkemidler i diktet:
Det visuelle
En kan se at dette er et dikt på grunn av det grafiske oppsettet. Det er et strofisk dikt. Diktet er delt opp i tre strofer, med fem verselinjer i hver strofe.
Det musikalske: rytme og rim
Dette er et tradisjonelt strofisk dikt, med fast rim og rytme. I diktet finner man enderim, altså at de siste ordene i en strofe rimer på hverandre. Rim- mønsteret er parrim: For eksempel i strofe nummer en rimer strøm- øm og gang- klang. Det er også brukt gjentakelser. Det blir sagt ”Jeg er en gategutt” i hver strofe.
Poetiske bilder:
I dikte finner vi bilder om guttens oppvekts: Jeg kom til verden i en murstensgård, og blev en gategutt. Dette sier litt om hvordan gutten har det i dag og hvordan han kom seg ti det stadiet.
